PROLOG

Jeg minnes den første kvelden. Vi satt på Jens Evensens stamrestaurant «Le Bon Mangeur», der han nesten hver kveld i ni år hadde spist sin middag i ensom majestet. Evensen snakker og snakker. Han ler og ber meg unnskylde. Det er lenge siden han sist hadde et menneske å snakke åpent med. Han forteller om drømmen. Forteller om marerittet som har plaget ham i en årrekke. Om det store mørket han går i. Om lyset, det grelle, iskalde lyset som kommer ham midt imot. Han våkner og er dyvåt. Evensen forteller om marerittet han har slitt med i en årrekke fordi han ikke visste. Marerittet som heldigvis med årene dukker opp sjeldnere og sjeldnere. Jeg føler meg brydd. Hva skal jeg svare? Sitter han ikke simpelthen der og forteller meg om Treholt-saken? 

Som journalist i Nederland hadde jeg betraktet Evensen på avstand som den mannen som en gang, bittert og bestemt, uttalte: «Jeg er ferdig med norsk presse». Slikt får man respektere. Nå blir jeg betenkt. Gjør jeg ham en bjørnetjeneste ved å få ham med på dette bokprosjektet? Har jeg villedet denne eldre høvdingen med min beundring for hans livsverk? Vet han at det å få skrevet en bok om seg selv omtrent er det samme som å løpe halvnaken gjennom landet? At han ikke bare er elsket og hedret, og at han må regne med kritikk av alle slag?

Jeg trøster min vaklevorne samvittighet med ordene fra generalkonsul Øyvind Riseng, han som hadde iscenesatt hele bokprosjektet for oss: «Ingen reiser vel hele verden rundt uten å ha noen å komme hjem og fortelle det til». Evensen er sikker i sin avgjørelse. Sammen kan vi lage en bok som han vil like. Bok om ham vil vel en eller annen skribent skrive før eller senere, enten han ønsker det eller ei, ikke sant? Men han tar sine forbehold. Boken må skrives slik at den ikke krenker eller skader andre. Han har så mange hensyn å ta. Og han vil diskutere saken med sin kone først. «Jeg har ikke alltid vært den enkleste å være gift med,» forklarer han. Boken må bli god, ikke langtrukken og kjedsommelig. En god bok blir det; det er hans klippefaste overbevisning. Helst bør den gi både håp og optimisme.

Selv har han aldri gått med planer om å skrive om sitt liv. Selvbiografier blir så lett for pretensiøse. Nei, han har arbeidet for dagen i dag og dagen i morgen. Gårsdagen hadde han ikke hatt tid til å bli hengende ved. Han har aldri tatt notater, ført dagbok med en selvbiografi for øye. Han har ingen papirer å gripe tilbake til for å lese seg inn i fortiden. Så får jeg, som skal føre hans livshistorie i pennen, skaffe bakgrunnsmaterialet og intervjue gud og hvermann om jeg vil.

Vi får en arbeidsom, fin tid og har perledager på domstolen sammen. Arbeidet med boken går strykende. Jens Evensen er den fødte historieforteller. Enhver som har opplevd denne mannen i hans lystige hjørne, husker ikke bare en mengde festlige anekdoter, men også med hvilken glede og iver de ble fortalt. Evensen går ikke av veien for en god historie. «Übertreibung ist das Medium der Wahrheit», sa dikteren Johann Wolfgang von Goethe. Noe sånt som at sannheten trer tydeligere frem bare man overdriver den. Det vet Evensen også. Hans historier blomstrer i dristige kontraster og frodige poenger. Mannen er en gudbenådet historieforteller. En person med et fritt og freidig forhold til ord.

La meg si det som det var. Jeg likte Jens Evensen. Jeg likte hans blanding av verdensmanérer og det han selv kalte sin «uvørne opptreden». Hans rolige, trygge vesen og hans mot til å være kontroversiell. Han var min venn.

Våren 1996, etter nesten tre års arbeid, var manuskriptet ferdig. Triste ting tok til å skje. For å gjøre en bedrøvelig historie kort: Bokprosjektet ble stoppet. Etter min oppfatning urettmessig.

Evensen og hans familie hadde fått kalde føtter. Evensen gjorde kuvending. Han ønsket ingen bok lenger. På møtet med ham, hans familie og deres advokat kom det frem at det var særlig Treholt-saken prosjektet strandet på.

Bokprosjektet som han og jeg startet med slik glede og entusiasme, hadde forvandlet seg til et spøkelse. Hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg gravlegge det hele, inkludert nærmere tre års ulønnet arbeide og forsøke å glemme? Skulle jeg saksøke Evensen for kontraktbrudd? Eller skulle jeg gå på prosjektet på nytt og skrive en biografi som jeg selv ønsket den? Jeg trakk pusten og valgte det siste.

Ved mitt valg hadde jeg da allerede det fond av innsikt i, og kunnskap om, Jens Evensen og hans gjøren og laden som lang tids samarbeide med ham hadde gitt. Det var en uunngåelig menneskelig konsekvens.

Jeg føler ikke at denne forhistorien diskvalifiserer meg til å skrive en ikke-autorisert biografi, min egen biografi om det mennesket jeg har lært å verdsette så høyt, og hvis gjerninger fikk, og for all fremtid vil ha, så stor betydning for Norge. Tvert imot føler jeg at det samarbeide som har vært i særlig grad kvalifiserer meg.

Jeg føler ikke at jeg ved denne, min egen bok om Jens Evensen, begår noe brudd på den plikt til lojalitet som fra min side har vært en naturlig og nødvendig forutsetning for det opprinnelige samarbeidsforholdet mellom ham og meg.

Jeg mener at jeg i mitt forhold til Jens Evensen, både tidligere mens samarbeidet besto, og nå senere etter at Jens Evensen har vendt meg ryggen, har oppfylt den moralske plikt til lojalitet.

Boken er nå blitt min egen beretning om Jens Evensen, ikke Jens Evensens beretning om seg selv.

Jens Evensen har jeg aldri hørt mer fra. Jeg har valgt å leve i den tro at den ynkelige hendelsen på et eller annet vis hadde kommet i stand mot hans vilje. For hva var det han hadde sagt, min gode venn, da vårt bokprosjekt på et tidligere tidspunkt var kommet i kladdeføre og jeg var ved å gi opp: «Har du tatt fanden på ryggen, så må du bære ham i mål. Om du orker.»

Jobben tok ytterligere vel to år. Det har vært en fordel å kunne skrive historien om Jens Evensen uten påholden penn og uten hensynet til alle dem som skulle gjøres til lags. Informasjoner og støtte fra mennesker som ikke nødvendigvis ser norgeshistorien fra samme ståsted som Jens Evensen, har vært med på å gi et mer solid grunnlag og boken flere fasetter. Personer som hadde hjulpet meg med det første manuskriptet, den gang saken var uten konflikter og Jens Evensen hadde gitt sin velsignelse til arbeidet, har -- med ett unntak -- vært beredt til å være med på arbeidet med den nye boken.

«Enhver stor mann har nå til dags sine disipler, og det er alltid Judas som skriver biografien,» sa Oscar Wilde. Slik må det ikke bli. Historien om Jens Evensen og hans liv er skrevet uten bitterhet fra min side. Å tillate sentimentale følelser ville ha vært korttenkt og ødeleggende for historien om hans ekstraordinære liv. Tvert imot er jeg takknemlig overfor Jens Evensen for den muligheten han ga meg til å bli kjent med ham, hans personlighet, tenkemåte og erfaringer. Hva mer kan en biograf ønske?

Uansett hva som har skjedd i forbindelse med vårt felles bokprosjekt, er min overbevisning den samme. Jens Evensen har vært en viktig mann for Norge. Han bør få kreditt for det han har stått for. I denne ikke-autoriserte biografien om ham har jeg gjort mitt beste for at han skal få denne kreditten. Jeg håper boken gir et rettferdig bilde av Jens Evensen.

La meg til slutt igjen få understreke at denne boken er en uautorisert biografi. Jens Evensen har ikke lest manuskriptet, og han har følgelig heller ikke godkjent det. Innholdet står helt og holdent for min regning.

Haag/Oslo, august 1999

Berit Ruud Retzer